Helsevesenet er viktig for de aller fleste nordmenn, og de aller fleste er stolte av at landet tilbyr gode helsetjenester for alle. Samtidig er det også en voksende erkjennelse av at det å tilby helsetjenester av høy kvalitet er veldig, og kanskje også kan komme til å bli en enda større belastning etter som befolkningen eldes. Helsevesenet er også blant de aller største sektorene i det norske arbeidslivet, med rundt 300 000 leger, sykepleiere, helsesøs
tre, jordmødre, hjelpepleiere, radiologer, bioingeniører, osv. Manuellterapeuter og kiropraktorer regnes i dag også til helsevesenet, og har til og med fått lov til å skrive henvisninger.
Forenklet kan man dele helsevesenet i Norge inn i to hoveddeler, primærhelsetjenesten som er førstelinje i møte med de fleste pasienter og spesialistene som tar seg av mer spesifikke sykdommer og lidelser. De to systemene er selvfølgelig knyttet opp mot hverandre, men samtidig er det også en viss avstand. Ikke minst skyldes det ulike politiske rammer; primærhelsetjenesten ligger under kommunal styring og lokalt demokrati mens spesialisthelsetjenesten de siste årene har vært direkte underlagt statsmakten sentralt via regionale helseforetak.
Før i tiden hadde Norge distriktsleger som var offentlig ansatt. I dag er situasjonen noe annerledes, man har et system med fastleger som i de fleste tilfeller betyr at legene deler sin tid mellom offentlige oppgaver og privat praksis, uten at denne rolleblandingen nødvendigvis fremgår for den enkelte pasient. Legene får et tilskudd at kommunen som reflekterer antall pasienter de har tatt på seg på sin fastlegeliste.
Utover fastlegene finner man også annet viktig helsepersonell i den lokale førstelinjetjenesten, som eksempelvis hjemmesykepleiere, ergoterapeuter, og logopeder. Ordningen med hjemmesykepleiere (og hjemmehjelper) hadde sin opprinnelse i kirkens arbeid for de syke troende, men over tid har kommunene tatt over dette arbeidet og gjort det allment tilgjengelig.
Ved siden av sykepleie i hjemmet, altså hjemmesykepleie, var det før også vanlig at legene dro rundt på besøk. Det fantes ikke noe som het legevakt, så man var avhengig av å få tak i legen selv eller
hans kone på telefonen, eller eventuelt få formidlet kontakt via sentralborddamen på den lokale telefonsentralen. Først for rundt 40 år siden ble det organisert et system for ordinær legevakt lignende det man kjenner i dag. Det var en viktig utvikling for det norske Helsevesen og særlig for de som bor i distriktene.
Samarbeidet mellom primærhelsetjeneste og spesialistene er av stor betydning for at det norske helsevesenet skal fungere optimalt. Dette kan særlig være en utfordring i rurale strøk der det er langt mellom sykehusene og bygdene i deres omland. Moderne kommunikasjon har forenklet dette samarbeidet en del, selv om det har vært en viss nøling med å ta ny teknologi i bruk. Det skyldes blant annet at man er bekymret for personvernet i forbindelse med elektronisk kommunikasjon.